Øvre Ervik rundt 1960 – mitt barndomsparadis

Jeg var 9 år i 1960. Det var den tiden Dag Hareide i boken ”Det gode Norge” (Gyldendal 1991) vurderte til trolig å være den beste gjennom alle tider å vokse opp i. Velstanden var gjennomgående god, og mange av dagens problemer og stressfaktorer var enda ganske ukjente. Og det var også slik jeg opplevde min barndom i Ervik, den beste som tenkes kunne.

På denne tiden lærte vi på skolen at det bodde 12.000 mennesker i Åsane. Det sentrale stedet var Eidsvåg. Her lå kommunehuset, her lå den absolutt største skolen, og kommunens tetteste bebyggelse var Eidsvågneset. For oss i Ervik var Åsane nord for Stamkaret bondeland. Og i Ervik, mellom de litt urbane og bøndene, hadde vi vårt lille trygge samfunn. Innen få minutters gangavstand hadde vi det meste et barn kunne ønske seg.

Eiendommen vår var utskilt fra et gårdsbruk, og i mine aller første leveår gresset fremdeles Litago utenfor hagegjerdet vårt. Fjøset til Litago er nå garasje.

Frem til jeg begynte på skolen i 1958 var ”Småveien” mitt rike. Det er den lille stikkveien tvers overfor dagens Re-bil. Jeg bodde i det store huset i svingen, med en bøkehekk som gjorde utkjørselen uoversiktlig. Mange husker huset og hagen fordi det var lykter i blomsterbedet. I Småveien bodde Kjetil og Basse som jeg gikk i klasse med på skolen. Her lekte vi gjemmespill og politi og røver, og her lærte vi å sykle. Vi hadde stor hage hvor alle fikk lov å leke. Når vi var sultne, var det inn til mor for å få mat, for som de fleste mødre på den tid var også min mor hjemmeværende. Og når vi var samlet slik, benyttet hun ofte anledningen til å lese for oss guttene fra ”Jesus-boken”.

Hovedveien til Åsane gikk forbi huset vårt. Den var smal og svingete og uten fortau. Men jeg kan ikke huske at det var noe hysteri omkring de farlige bilene. Tvers over veien var det to verksteder hvor Re-bil nå har lokaler. Jeg var ofte på besøk hos en av dem, vulkanisør Iversen, eller ”gummimannen” som vi kalte ham. Der fikk jeg lov å leke og klatre mellom alle bildekkene. Vegg i vegg var blikkenslagerverkstedet til Olsen, mer fryktinngytende med dets skumle maskiner. Mot nord grenset tomten vår mot Åsane Billag, med kontorer, garasjer og verksted. Mang en vintermorgen våknet jeg til bussene som stod og ruste motorene for å bli varme. Vi var på fornavn eller kallenavn med sjåførene - hvem husker ikke ”Tobben” og ”Nøkken”? Og vi kjente nummeret når vi så en buss, det være seg 1143 eller 1152. 1143 går i dag som veteranbuss.

Innenfor 200 meter hadde vi to kolonialbutikker. Den nærmeste var den minste av dem, og holdt til i en sokkeletasje dels under gatenivå. Jeg husker enda sprekken i vinduet med en påskrudd trekloss for å hindre at den skulle utvide seg. Butikken ble drevet av Håkon Ervik, men det var kona Agnes vi helst handlet hos. Det var her jeg i svært ung alder gjorde meg til tyv: Jeg stjal en tyggegummi. Men samvittigheten ble så tyngende at jeg gikk tilbake og bad om unnskyldning. 100 meter lenger nede lå butikken til Ludvig Selle. Der arbeidet ”Anna med V”, hun hadde en stor vorte på nesen. Denne butikken var større, og der var det også poståpneri: Øvre Ervik, etter hvert med postnummeret 5083. Selles bygg var et kråkeslott. I de øvre deler av bygget var det bakeri, og bakeren var faren til Torbjørn, en annen klassekamerat. Det ble mye gode kaker av et slikt bekjentskap. Tidligere hadde det også vært sigarfabrikk i disse lokalene. Det var den gang Eismann eide bygget. Sellesvingen var et begrep for alle som kjørte bil, for der var det mange kollisjoner på vintertid.

Et stykke nedenfor Sellesvingen, eller over Forkleiven hvor vi pleide gå, lå skolen og bedehuset. På bedehuset var de eneste organiserte aktivitetene jeg hadde i min barndom: Søndagsskole og yngres. Svært mange på min alder var med på dette. Det var den gang søndagsskoleturen var årets store begivenhet, da barn og foreldre dro på lang tur med innleid buss, og det var program hele dagen. Bedehuset var viktig i vår familie. Mor gikk svært ofte der, og vi hadde ofte tilreisende predikanter boende hjemme hos oss når de hadde møteuke på bedehuset. Så det var vel ikke helt tilfeldig når en av de store skumle guttene en gang kalte meg for bedehustryne.

Vi i Småveien fikk en kort skolevei, bare få minutters gange over Forkleiven og ned til ”gamleskolen” som den ble kalt. Dette var Åsanes første skole, bygget i 1876. Men det bygget vi gikk i, og som nå er Ervik barnehage, kom i 1901. Like ved skolen bodde Nils Kolltveit. Han var lærer her fra 1893, og han skrev en spennende beretning fra sin tid i Åsane, referert i Åsabuen nr. 1 – 2001. Kolltveit var både skoleinspektør og ordfører i Åsane. Han døde i 1962, 95 år gammel, og jeg husker at jeg sammen med mor besøkte denne gamle mannen. Han hadde gått på lærerskolen (seminaret) sammen med min morfar fra 1887-89. I kjelleren i Kolltveits hus hadde Hamre og Aasane Sparebank en periode lokaler.

Mellom Sellesvingen og skolen ligger et hus i veikanten. Der hadde doktor Heldal (bedre kjent fra Salhus) kontor, og her var også helsesøster. Mange husker søster Anne Sofie. Vi følte at vi hadde alt i denne lille bygden vår.

Vi hadde også en av Åsanes første snack-barer. Den lå i svingen like nedenfor huset vårt, og vi kalte den Kallesjappen etter navnet på innehaveren Karl Kalstad, populært kalt Kalle K. Dette var et sted ungdom fra hele Åsane samlet seg om kveldene. Mange kom på motorsykler. Motorsykkelstøyen – og annen støy – gjorde stedet lite populært blant foreldrene våre. Der hadde de også juke-boks, den første vi hadde sett, og der gikk 45-platene for full musikk. Det eneste jeg husker at jeg kjøpte her var tyggegummi, store 10-øres ”Sweet-mint” som fylte hele munnen og som var verdens beste bobletyggegummi. På sjappen kom ofte en mann som het Sverre, og ryktene sa at han engang hadde reist med et sirkus. Jeg husker en episode med ham på Kallesjappen: Han plasserte den ene foten bak nakken som et slangemenneske, og i denne posisjonen satte han glasset han drakk fra oppå skosålen.

Jeg må også nevne en annen som vi ofte så i Ervik, nemlig Finnemann, byorginalen som Audun Hetland har viet flere tegninger. Han bodde i Selvik, og etter hvert på gamlehjemmet ute ved Åstveitveien. Han hadde sin egen måte å haike på: Han stilte seg ut i veien og veivet med armene slik at bilene måtte stanse for ikke å kjøre ham ned.

Vi hadde anledning til å se mange slags håndverkere i arbeid. Jeg har allerede nevnt bakeren, vulkanisøren og blikkenslageren. I kjelleren til Kjetil borti Småveien drev faren møbeltapetserer-verksted. Der hadde vi tilgang til diverse utstyr, og vi lærte å bruke hendene. To hus bortenfor bodde en murer. Men det eneste jeg husker fra ham, var den gangen jeg solgte merker til inntekt for Redd Barna. Han sa at han ikke trengte noe merke, for han hadde allerede hendene fulle av merker. Murerfaget var ikke akkurat hudvennlig. I haugen bak dem var det urmakerverksted i kjelleren, og like bortenfor Åsabilene var det gullsmedverksted i et lite uthus. Men hammer og sag lærte jeg først og fremst å traktere når jeg var sammen med far - han var sløydlærer.

Jeg var en kløne i idrett og fysisk aktivitet. Jeg var av de siste som ble valgt på laget i fotball og jeg måtte alltid spille back. Jeg hadde mer sans for å flette ringer og lage andre kunstgjenstander av skytestreng. Men friluftslivet blomstret, og selvfølgelig ble også jeg etter hvert med på dette. Tett innpå oss hadde vi fine skogsområder, vi hadde fjellet, og vi hadde golfbanen med tilhørende herligheter. Bak Åsabilene var Melkehelleren som bød på store klatreutfordringer, og her hadde vi bål på St.Hansaften. I disse fantastiske omgivelsene var det fint å leke politi og røver, sporlek eller halli-hallo.

Sammen med Rune og Svein Oliver startet jeg ”Sportsklubben Gli”. Ut fra navnet må det ha vært om vinteren, og klubbmerket hadde et skimotiv. Vi hadde et fantastisk skistadion i golfbanen, hvor vi hadde klubbmesterskap i både langrenn og hopp. Der var det bakker for enhver ferdighet, og den tøffeste lå ved Kalvatræet skole (som kom lenge etter) oppunder Melkehelleren. I haugen bortenfor var hoppbakken Marikollen med oppbygget stillas. Her kunne en hoppe minst 25 meter. Bakken var forfalt da jeg nådde aktuell alder, men storebror Eivind utfoldet seg der med både lange hopp og skibrekk. Lenger ut mot Åstveit kunne vi hoppe 20 meter i Kudalen, men jeg turde aldri sette utfor der. Vi brukte gjerne stearinlys som skismurning. Vi hadde også kjelkebakke bedre enn mange oppe fra ”Rødlandslien” (nå Stallkleiva). Der var det svinger som utfordret, og heldigvis så lang flate at vi kunne greie å stanse før bilveien. Ja dette var den tiden da det var snø hele vinteren - slik føles det i alle fall nå.

Minnene forteller meg at vi gikk ofte på skøyter, selv om utstyret var så som så. Vi hadde snabelskøyter hjemme, men de var visstnok fra min mors barndom, og dem kunne vi ikke vise oss med. Mange hadde skruskøyter, de ble skrudd fast på beksømtøvlene. Jeg hadde lengdeløpskøyter, men ikke med sko på slik noen av de eldre hadde. Mine ble festet på skoene med reimer. Min første erfaring med skøytene var nok i elven som rant langs veien gjennom Ervik. På myrene mellom Åsabilene og fjellet – der motorveien nå går - dannet elven et spennende kanalsystem der vi gikk mellom steiner og greiner. I Selvik hadde vi en dam på samme nivå, kalt Krisjkrasj. Men etter hvert ble det Sjurastemma, Griggastemma eller Jordalsvannet vi benyttet mest.

Også om sommeren hadde vi ”skøytekonkurranser”. Et stykke inne i Selvikveien, utenfor huset til Egil (Gille) og Gunnar, laget vi bane i veien. Den hadde både indre- og ytrebane og vekslingsside. Her løp vi runder, hadde alle distanser fra 500 til 10.000, regnet poeng og fikk mestere. Og vi hadde navn etter de store, jeg var italieneren Renato de Riva, og hadde sydd itialiensk flagg på overarmen. De andre var stjerner som Evgenij Grisjin, Knut Johannessen, Juhani Jarvinen, Oleg Gontsjarenko. Det var flotte medaljer til vinnerne, disse var laget av metallkorkene som den gang var oppå melkeflaskene. Den gule korken på fløteflasken var gull, den blanke korken på vanlig melk var sølv, mens bronsen kom fra den orange korken på kremfløten. Det var bronsemedaljen som var vanskeligst for arrangøren å få tak i. Jeg tror jeg en gang ble Europamester. Arthur var den perfekte arrangør, han ble senere revisor.

Skoleplassen ved gamleskolen var vår mest brukte idrettsarena om sommeren, enten det var fotball eller friidrett. Men i fotball fristet det også med gressbane. De som var litt eldre enn oss spilte på Zenit, en gresslette nede ved Jordalsvannet. Banen ble kalt opp etter navnet på laget fra Ervik. Det var populært med russiske fotballnavn på den tid. Zenit hadde sin overmann Dynamo fra Eidsvågneset. Mot dem kunne tapet bli på 20-30 mål, men da varte kampen gjerne hele kvelden. Stjernen på Dynamo het Roald Jensen, bedre kjent som Kniksen. I min tid hadde kyrne overtatt banen Zenit, så vi spilte heller på den flotte golfbanen. For å slippe å ha oss over alt på banen, lot golfklubben oss okkupere et hjørne nesten helt innerst i Ervik. Herfra husker jeg en episode fra 1963. Det var dagen før Norge skulle spille landskamp mot Skotland, den legendariske kampen på Brann stadion da Norge vant 4-3. Spillerne på Skotland var på golfbanen og slappet av. Vi sparket ballen vår bort til dem, og tenk at Dennis Law trikset med vår ball! Ingen spiller i verden var større enn Dennis Law i 1963.

Ved golfbanen fikk vi en smak av hvordan ”de fine” hadde det. Klubbhuset syntes som et Soria Moria for oss, og på parkeringsplassen var det store amerikanske biler med lave O- eller R-nummer. Mange av vennene mine ”gikk caddy”, de bar eller kjørte golfspillernes bag med køller, og tjente noen kroner på det. Jeg var for beskjeden til å søke arbeid på denne måten.

”Den nye verden” kom også til Ervik noe før 1960. En av naboene våre fikk fjernsyn så tidlig at de bare sendte prøvebilde. Og jeg kan huske at vi guttene fikk komme hjem til ham for å se på dette nye vidunderet. Der satt vi på golvet og så på prøvebilde. Selv fikk vi fjernsyn omkring 1962. Jeg fikk ikke lov å se detektimen, slik mine to eldre brødre fikk, men jeg husker fremdeles at jeg synes musikken og lydene var nifs. Det eneste jeg fikk se på kino rundt 1960 var ”Far til fire”. Jeg tror at mange 9-åringer får se kraftigere kost enn det i dag.

Øvre Ervik er i dag et sted du knapt merker når du kjører i minst 80 mellom Glaskartunnelen og Selvikåstunnelen. Men dette lille stedet var et flott sted å vokse opp, på samme måte som det selvfølgelig var tusenvis av andre flotte steder å være barn. Vi hadde så mye spennende rundt oss, også det til felles med mange andre steder. Men for meg var altså dette paradiset, der jeg hadde de jeg var glad i, familien og vennene, og alle de plassene jeg kjente og hvor jeg var trygg. Og nå i såkalt moden alder sitter jeg hver morgen ved frokostbordet og ser over mot Ervik. Stedet som alltid er badet i sol.

Jostein Buanes